Vannprøven

En av de mest kjente praksisene fra hekseprosessene, hvis vi ser bort fra henrettelse ved ild og bål, er kanskje vannprøven. Vi har vel alle hørt om denne praksisen som gikk ut på at den mistenkte ble kastet på havet. Dersom hun sank var hun uskyldig, men dersom hun fløt så var hun en heks. Denne brutale testen har omtrent blitt et symbol på hekseprosessenes brutalitet. Dersom du er «skyldig» blir du brent, dersom du er uskyldig så drukner du. Logikken bak prøven var som alt annet bundet i religion. Vannet ble sett på som hellig, i likhet med dåpsvann, så tanken var derfor at det ville avstøte demonisk innflytelse.[1]

Tresnitt fra 1500-tallet av vannprøven

Til tross for at vannprøven i dag er allment kjent var den ikke så utbredt som man skulle ha trodd. Faktisk var prøven svært kontroversiell, og vet et sentralt kirkemøte i 1215, Det fjerde Laterankonsilet, ble prøven til og med forbudt. I Norge foregikk vannprøven svært lite for øvrig, men det var en utbredt praksis i Finnmark. Det ble henvist til gammel sedvanerett når man skulle forsvare bruk av metoden, og i rettsdokumenter ble det fastslått at vannprøven var et sikkert tegn og bevis fra Gud.[2] I trolldomssaker kunne nok bevis være vanskelig å oppdrive, og vannprøven kunne dermed være en metode for å styrke tiltalen.[3] Vannprøven ble ikke regnet som tortur da de ble ført inn i rettsdokumentene, til tross for at effekten antakelig vil ha vært ganske lik. Prøven endte som regel i tilståelse.[4] Det finnes også eksempler på kvinner som har tilstått etter å ha fått beskjeden om at de skulle prøves på sjøen, noe som tyder på at det må ha vært en enorm frykt for denne testen.[5] Det må ha vært traumatisk for den tiltalte å oppleve en vannprøve, og det var også farlig. Det finnes eksempler på saker hvor vannprøven ser ut til å ha endt i drukning, til tross for at den tiltalte egentlig skulle dras opp før det gikk så langt.[6]

 

Kilder:

Hagen, Rune Blix. Hekser: fra forfølgelse til fortryllelse. Oslo: Humanist Forlag, 2003.

Næss, Hans Eyvind. Trolldomsprosessene i Norge på 1500–1600-tallet. Oslo: Universitetsforlaget, 1982.

Store norske leksikon. "Vannprøven" Rune Blix Hagen. 23.03.2026. https://snl.no/vannpr%C3%B8ven (Bilde)

Willumsen, Liv Helene. Dømt til ild og bål: trolldomsprosessene i Skottland og Finnmark. Stamsund: Orkana Akademisk, 2013.


[1] Rune Blix Hagen, Hekser: fra forfølgelse til fortryllelse (Oslo: Humanist Forlag, 2003), 152.

[2] Hagen, Hekser, 152-153.

[3] Hans Eyvind Næss, Trolldomsprosessene i Norge på 1500–1600-tallet (Oslo: Universitetsforlaget, 1982), 197-200.

[4] Liv Helene Willumsen, Dømt til ild og bål: trolldomsprosessene i Skottland og Finnmark (Stamsund: Orkana Akademisk, 2013), 279-280.

[5] Næss, Trolldomsprosessene i Norge på 1500–1600-tallet, 200.

[6] Hagen, Hekser, 152-153.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Samisk trolldom

Bilde
Samenes evne til å drive med trolldom fikk en egen plass i norsk trolldomsforfølgelse. Kong Christian IV av Danmark hadde spesielt fokus på dette og på Finnmark som et sted hvor trolldom fant sted. Han mente at samene og finnene hadde et naturlig anlegg for å drive med trolldom, og at de derfor måtte være spesielt bevisst på disse gruppene. Dette ble også skrevet om i datidens historiebøker, hvor samene ble framstilt som hedenske, og deres bruk av værmagi og ganding ble løftet fram. [1] En annen som skriver om samenes trolldomsevner er presten og dikteren Petter Dass. I sitt mest kjente verk,  Nordlands Trompet , skriver han om menneskene i nord, og der fikk også samene sin plass. Han skriver om samenes hedenskap og trolldomsdyktighet, og at de har evner til blant annet å påvirke vær og vind. Dass skriver om hvordan man kunne kjøpe vind av samene for å hjelpe et seilskip. Samene kunne da visstnok skape vind ved å knyte tre knuter på et lommetørkle, for så å knyte opp knutene igjen ...
Les mer

Heksejakt som fag

Bilde
Opp igjennom middelalderen og tidlig moderne tid ble læren om heksekunst et intellektuelt fagfelt blant kirkens lærde. I tidlig kristendom var demonlære et tema blant kirkens menn, og denne utviklet seg til læren om menneskene som kontaktet Satan og demoner for å bedrive trolldom. Fremveksten av denne hekselæren er en avgjørende del av hvordan hekseprosessene vokste frem. [1] En av de fremste innen hekselære var juristen og filosofen Jean Bodin. Han utga boka  De la demonomanie des sorciers  i 1580 .  Boka inneholder både skildringer av hva trolldom er og hvordan det skal rettsforfølges og straffes. Pakten mellom heksene og Satan er spesielt viktig i Bodins skildring av hva trolldom innebærer. Blant annet skriver han om hvordan heksa gjerne ble merket av Djevelen for å besegle avtalen. Heksemerket ble viktig i bevisførselen under hekseprosessene. [1] Både tortur og dødsstraff blir anbefalt i heksejakten. Bodin mente at tortur var et effektivt middel i avhørene av heksene,...
Les mer